Nesten daglig sitter jeg på finn.no og piner meg selv, ved å lese bolig annonser. Det er ingenting i hele verden jeg kunne tenke meg mer enn å ha et lite krypinn for oss og ungene.
Men drømmen virker uoppnåelig og veldig langt unna.

Kjenner av og til at det stikker litt, når jeg tenker på alle de som har foreldre med god inntekt og store verdier i bolig, som gjerne hjelper til sånn at ungene kommer seg inn i markedet.
Dessverre har ikke foreldrene mine mulighet for å hjelpe meg.

Skulle så gjerne flytta og etablert oss før eldste skal begynne på skolen. Men tror det blir umulig.
Til det har vi alt for mye gjeld, og ikke sjans å få spart opp egenkapital.

Eneste som kanskje kan være et lite håp er Husbanken. Hvis vi står på å kvitter oss med så mye gjeld som vi greier, og hvis mannen får bedre inntekt. Ja, da er det kanskje håp i hengende snøre.

Angrer veldig på at jeg solgte leiligheten jeg en gang eide. Men etter å ha prøvd å selge i et år, og ingen ville kjøpe. Ja, da sto vi med valge å selge, eller å trekke salget og måtte betale for megler. Vi valgte å selge. Satt igjen med 60 000 kr, som jeg brukte til å nedbetale gjeld.

Men gjort er gjort og spist er spist, ikke noe vi får gjort med nå. Og så lenge det er liv, er det håp!