Jeg er helt overveldet etter å ha fått meldinger fra et par stykker som ønsker å hjelpe.
Tårene presse på, tenk at det finnes slike engler!

Setter umåtelig pris på det, og det er fantastisk at det finnes folk der ute som ønsker å hjelpe en fremmed familie.
Samtidig er det ikke lett å ta i mot hjelp. Jeg er voksen, jeg har en jobb som betaler ganske bra og jeg burde greie meg selv. Men gjelda mi spiser jo opp nesten alt av lønna mi...
Det å skulle spørre om hjelp eller få hjelp sitter så langt inne, det er liksom innebygd i meg at jeg skal greie meg selv.

Jeg spør ikke lenger familien min om hjelp. Jeg syns det er flaut og nedverdigende. I tillegg har jeg fått noen stygge kommentarer en gang jeg spurte, og etter det tør jeg rett og slett ikke. Når det sitter så langt inne å spørre, så gjør det fryktelig vondt når man får negativ respons.

Så til dere som har tilbudt dere å hjelpe, tusen tusen takk. Det varmer virkelig hjertet mitt.
Jeg kommer til å takke ja til hjelp, for barnas skyld, fordi de fortjener det. De er det viktigste i livet mitt!